​​Hans sanne gud var egen prakt, kledd inn i fromhets mørke makt. ​Med blikket låst på skriftens ord, brant han sitt eget land til jord. Hans hovmod krevde alt i pant, mens folkets fremtid stille brant. ​Drept av en klovn ved første slag, en usling i sitt nederlag. Han søkte feigt et påskudd blott, og endte i en evig spott. Nå brenn i dypet, tomme mann, som ødte bort sitt eget land! ​Du bukkens elsker, usle sjel, i avgrunnens flammer hører du vel!